Ting som gjor meg glad, del 3

Hver kveld folger Milton meg hjem. Selv om eg bor nermt alle verdens plasser naa, er det fremdeles ganske farlig for ei lita jente aa gaa hjem alene om kvelden. Saa han folger meg til dora. Saa kysser han meg fint go-natt og eg gaar opp i leiligheten med en varm folelse i hele meg. Dette gjor meg selvfolgelig glad, men det er ikke forst og fremst dette som faar meg til aa le idiotisk for meg selv her paa internettkafeen.

Slik er det nemlig:

Naar eg er oppe paa rommet mitt, kan eg se rett ned paa gaten der Milton tar bussen fra. Og mens han venter paa bussen pleier han aa vinke, sende kyss og mime "te amo" til meg. MEN! Eg bor i 5.etasje, paa andre siden av gaten, og selv om eg kan se han og han kan se meg, kan egentlig ingen andre som gaar forbi paa gaten (og de er mange) se meg hoyt der oppe. De kan derimot se en idiot som staar aa kysser ut i lufta og snakker med seg selv. Saa glad er han i meg!:)

Boalenetrening

Vi har flyttet. Naa bor vi i en leilighet, ganske liten, men likevel med tre bad, ganske sentralt, 5 min aa gaa til jobb, 15 til Prado (sentrum), eg trenger aldri ta buss eller taxi hjem mer, eg har et passe stort rom med et vindu og utsikt som dekker hele den ene veggen. Fantastisk. I tillegg liker eg folelsen av aa flytte, bo paa en ny plass, nesten som hotell. Igaar flyttet eg og vertssosteren min inn, i tillegg til Milton og venninna til vertsosteren min. Men det var bare for en natt, mens vertsforeldrene mine sov i det gamle huset. De flytter inn i dag.

Aa vaakne opp til lyden av hundretusen bilder utenfor vinduet, litt solskinn og i armene til verdens beste gutt. Superfantastisk. Om en maaned reiser eg. Om tre maaneder kommer eg hjem. Eg gleder meg fryktelig vilt! Savner alt med Norge for tiden, og drommer om aa kjoepe skillingsboller paa Spar. Paa min "eg har kommet hjem"-fest, onsker eg meg skillingsboller og saanne med gult i midten. Varme. Og mest gleder eg meg til aa ha egen leilighet og aa kjoepe ting til leiligheten, og rydde og vaske og pynte. Og til aa bo helt alene, og med Milton naar han kommer. For det gjor han selvfolgelig.

Paa tide aa komme hjem?

Eg trodde det var her ting sjedde. At eg hadde reist fra kjedelige, "her skjer det aldri noe spennende" - Norge, til Bolivia der hverdagen er fyllt av uventede, spennede, morsomme, utrolige hendelser. Saa leste eg dette i Dagbladet.....

Copacabana

Leste nettopp Marius sin post om paasken og tenkte det naa ville vere paa sin plass aa fortelle om mine paaskeopplevelser. Eg har ikke spist paaskeegg eller noe annet paaskete, ikke vert i kirken og ikke pyntet huset med smaa kyllinger paa ispinneski. Eg har derimot:

*Gaatt fra La Paz til Copacabana.

Dette er en ting folk her (ikke alle, men hundrevis) gjor ver paaske, for aa gaa i kirken i Copacabana og be til Gud og Virgen de Copacabana. Slik opplevde eg det:

Vi startet onsdag kveld klokken 22.00. Vi er: meg, Milton, Adela, Nirvardo (min tidligere kickboksingtrener), Ricky, Roberto, Kelly (og venninna hennes, men hun gav opp og reiste hjem naar vi var kommet halveis) og Flavio. Eva og noen til skulle gaa med oss, men vi mistet dem paa veien. Moette dem igjen saann av og til.

Saa begynte vi aa gaa. Ikke saa mye aa fortelle fra selve gaaingen egentlig....vi gikk...og gikk....og gikk...veien var asfalt og helt streit, saa en ble liksom ikke sliten heller. Etter 4 timer, altsaa kl. 02.00 om natta var den foerste pausen. Vi slo oss ned i en av de mange teltene som var satt opp langs veien (der de ogsaa selte mat og drikke) og sov 30 min. Dvs...saa godt det gaar ann aa sove naar det er fryktelig kaldt, paa en bakke som er ganske hard, i et telt med masse fremmede mennesker. I tillegg delte eg og Milton sovepose.

Saa forsatte vi. Fremdeles streite veien, ikke saa mye aa bli sliten av, men fryktelig tungt for beina. Men fremdeles koste vi oss. Hoppa litt rundt, var store i kjeften om hvor lett dette skulle bli osv. Det var ganske fint aa bare gaa "litt" saann ute i natten under stjernene med Milton og alle vennene mine og snakke om ingenting og tenke at "her er det jammen ganske fint om natten". Men dette var jo fremdeles i begynnelsen. Naar vi kom fram til det neste stoppet, kl. 09.00 om morgenen, etter aa ha gaatt hele natten (6 timer) med en eneste 5 min pause for aa stikke hull paa vannblemmene, skjonte vi at dette kom til aa bli hardt. Eg hadde ganske store vannblemmer paa fottene, og det var jo ikke saa mye aa gjore med det, i tillegg til at beina mine var i umenneskelige smerter. Det hadde jo vert lurt aa sove litt siden vi ikke hadde sovet mye, men med de beina klarte eg ikke gjore noe annet enn aa spise en sjokolade. Smertene tok rett og slett vekk all lyst til aa baade sove og spise....bortsettfra spise sjokolade selvfolgelig. Det var ogsaa paa dette tidspunktet Kellys venninne tok bussen hjem. Likevel var eg glad. Vi hadde naadd morgenen og den neste campen, og det var tross alt koselig aa kunne sitte i gresset og prate. Liksom litt saann speiderstemning med alle teltene aa saann.

Kl. 10.30 forsatte vi. Smertene i beina hadde gitt seg litt, selv om eg fremdeles haltet pga. vannblemmene...eg var ikke den eneste.....Det var sol og dag, noe som var ganske opploftende etter alt morke og den kalde natta. Og ganske fin natur. Vi hadde tatt av fra asfaltveien og gikk naa paa en grusvei oppe i fjellet blant smaa gaarder og alle dyrene som bodde der. Det var 4 timer til neste camp. Etter 2 timer kunne eg ikke gaa mer. Det var selvfolgelig ikke et alternativ, siden eg heller ikke ville bli forlatt i fjellet (det var ingen buss til la Paz der) blant mordere (2 folk ble nettopp funnet drept der oppe). De andre (bortesett fra meg og Milton) hadde gjort dette foer, og kunne visst gaa veldig fort i fjellet, saa vi ble enige om aa moetest ved neste camp: Huarina. Vi naadde Huarina, ikke saa veldig lenge etter de andre, men aldri i mitt liv har eg kunne forestilt meg at det gaar ann aa ha saa vondt i noen bein. Eg kunne ikke staa stille og var helt paa graaten. "Cruz Roja", sier Adela, nokker mot meg og ser paa de andre som om eg var paa vei til gravplassen. Roede Kors! Roede Kors hadde telt i hver camp, og gav gratis hjelp til alle som trengte det. Det var mange. Her moette vi verdens mest sympatiske Roede Kors gutt. Han syr meg sammen igjen (heller ikke en helt smertefri operasjon, men tross alt ikke saa smertefult som aa la vere, vannblemmene mine er naa blitt til saar) og gir meg massaje over hele beina med olje aa alt mulig. Etterpaa klarer vi alle aa spise litt, og eg foeler at det nesten er mulig at eg kommer fram i live, og uten aa ha amputert mine egne bein. Heldigvis skal vi ikke gaa mer paa en stund. Eg, Milton og Flavio tar bussen til Taquina (de andre gaar, det er ca 4 timer, men eg klarer ikke mer i det oyeblikket), der kan vi sove litt (endelig! det er forste gang siden....lenge), spille sjakk og spise sjokolade. Vi sover i Roede Kors teltet, og de andre kommer ca kl. 21.00 om kvelden. Da har hele dognet mitt blitt snudd, og eg foeler at det er 2 om natta. Eg sover noenlunde godt til tross for regn og kulde, og kl. 07.00 neste morgen er vi klare til aa fortsette, etter frokost.

Veien er annerledes fra her, forteller Adela. Vi skal opp et fjell, ned et fjell, opp et til og ned i gjen. Og saa er vi der. 8 timer. (Det er selvfolgelig ikke helt sant, vi maa gaa et stykke etter det andre fjellet ogsaa, og det er 10 timer). Beina mine er nesten greie igjen....eller....eg kan jo ikke huske hvordan det var foer eg begynte aa gaa, men det foeles greit. Vi begynner aa "klatre" , og etter to timer naar vi toppen. Ganske tungt....helt forferdelig tungt....men eg er lykkelig over at smertene saa og si er over, saa det merkes ikke saa godt. Nedover gaar det lett og vi har pauser ofte og spiser gele og er glad for at det er litt varmt og litt sol og snakker om morsomme ting. Eg vegrer meg for aa gaa paa do....siden doen ikke er en do, men et hull i bakken, eller rett og slett bare bakke....Vi spiser is som smaker jord og er laget av fjellvann og drikker alle mulige rare bruser og drikker som en kan kjoepe langs veien. Alt bortsett fra vann finnes. Dette kan nesten minne litt om klassefjellturer paa barneskolen, men det er det selvfolgelig ikke. Adela og Nirvardo insisterer paa at vi skal gaa sammen og dytter meg og Milton forann seg. "Vi kan ikke la dere gaa bakerst, da kommer dere aldri fram", sier de, og vi proever aa gaa saa fort det lar seg gjore. Selv om eg foretrekker aa vere sliten av bakker, istedenfor aa ha vondt av den harde, flate veien i Altiplano, er det ikke goy aa vere saa sliten saa en nesten besvimer.

Kl. 17.30 kommer vi fram til Copacabana. Beina gjor vondt igjen, men eg er saa glad det gaar ann aa vere. 2 hele dogn paa veien. 24 timer rein gaaing! En ganske stor personlig seier om eg faar si det. For en bragd! Vi gaar aa ser paa kirken, som er ganske fin, prover aa finne et rom vi slipper aa dele (eg og Milton altsaa, de andre har vi mistet, Adela og Nirvardo reiser hjem til La Paz samme kveld), og spiser fisk. Tilslutt finner vi et rom, og sover ganske godt og mye til neste dag, da vi reiser hjem igjen.

Eg lovte meg selv og ikke minst mine bein, at eg aldri maa finne paa aa gaa saa mye igjen....saa kom eg paa at om to uker skal eg gjore akkurat det. Betyr dette at eg liker aa gaa? (eg og Milton diskuterte dette og kom fram til at det heller betyr at eg har vanskelig for aa si nei til saanne morsomme, rare utfordringer). Det var en fin tur tross alt, et lite eventyr, med mine bolivianske venner. Kommer aldri til aa glemme denne paasken. Og eg kommer aldri mer til aa klage over at eg er sliten eller har vondt i beina aa saann...isaafall kan dere minne meg paa dette.

Dager

Fredag: Min venn Mark fra USA blir knivstukket i en oede bakgate klokken 2 om natten. Uten med hensikt aa rane han, kommer en fyr bort og knivstikker han rett i brystet. Han klarer aa komme seg til politiet, som spoer om han vil skrive en rapport, men det vil han selvfolgelig ikke. "Eg vil paa sykehuset", sier han, og viser dem saaret som bloer ganske kraftig. De gaar med paa det, og sender han i taxi. Taxisjaafoeren tar seg godt betalt, men Mark har lite krefter til aa krangle om penger. Han ankommer sykehuset, men faar beskjed om at de ikke kan gjore noe. Han har ikke de 150 kr det koster aa sy han sammen igjen. Mark ringer alle sine venner, men ingen er hjemme kl. 2 en fredagskveld. Tilslutt faar han tak i Christopher, kjaeresten til Emilie, som kommer til sykehuset og betaler behandlingen. De syr han sammen, foerst ganske stygt, men etterpaa retter de paa det. De tar lang tid siden de hele tiden maa stoppe aa sy, og Christopher maa loepe ut aa kjoepe det de mangler for aa fortsette. Mark reiser tilbake til leiligheten sin om morgenen, og er heldig at kniven traff 1 cm bortenfor hjertet.

Eg er heldig som har Milton til aa folge meg hjem hver kveld.

Soendag: Eg og Milton har en fantastisk dag. Foerst reiser vi til El Alto for aa faa tak i penger som halvsosteren og moren hennes har. Moren bruker masse smykker og parfyme og er veldig streng og snakker mye. Hun spoer naar vi skal gifte oss, og vi konkluderer med at hun er en annen klasse. Datteren er akkurat lik. Milton liker ingen av dem, men eg syns de var morsomme....morsomme som i patetiske. Etterpaa spiser vi lunsj og reiser til Mallasa, der de har saanne smaa biler som kjoerer fort inne i skogen liksom litt som go - kart, men egentlig ikke. Det tar helt av! Saa sitter vi paa kafe en stund og spiller sjakk, og eg vinner masse:)

Det var en fin dag.

Tirsdag: Ogsaa kjent som idag. Eg staar opp kl. 07 for aa folge ungene paa et enormt show for unger, siden det er El dia del niño (Barnas dag) i morgen. De tre eldste fra mitt casita, Carmen, Henry og Carmenrosa, pluss 19 unger til reiser. I idrettshallen der showet er er det ogsaa sikkert 1000 unger og de skriker. Paa scenen danser og synger de, og har konkuranser der ungene vinner hauger med snop, kjeks og brus. Det blir ganske mange dopauser av slikt, men morsomt siden toalettene er backstage og vi faar moete klovnene personlig. Hoydepunktet var at SpongeBob kom og sang SpongeBob sangen sammen med de 1000 ungene. Da koste eg meg virkelig. Etter 3-4 timer foeler eg meg ganske sliten og lei av soete kjeks, men blir aldri lei av aa se ungene ha det saa morsomt.

Onsdag: Ogsaa kjent som i morgen. Kl. 7 om kvelden begynner vi aa gaa. Regner med aa vere framme i Copacabana fredag kl. 5 om ettermiddagen. Vi skal gaa hele dagen og hele natten, uten aa sove. Kan ikke se for meg hvordan eg skal overleve.

Sverre

Sverre har faatt seg blogg.....det er litt som en gammel bestemor som har laert seg aa bruke internett eller noe....

Sverre gidder ikke skrive om livet sitt og saann, men han svarer paa spoersmaal. Hva om helst. Har dere noen spoersmaal, kan dere sende de som komentarer paa denne posten, eller som eg egen post i deres blogger som Sverre leser hver dag eller saa. Ogsaa sondag og andre helligdager.

Spre ordet.

Smerter

Eg tilbringte tiden mellom kl 4 og kl 8.30 i gaar i et treningstudio. Haha, sier dere kansje veldig hoyt til dere selv og ser for dere en meg som aldri har fullfort en gymtime, men saa var eg aldri forelska i Borgny heller. Foerst 1 time trening, gjennomfoert med mye strev ettersom eg fremdeles sliter med aa puste etter min halsinfeksjon (spesielt i rom uten oksygen), deretter litt pause aa saann, etterfulgt av 1 time kickboksing med Milton (og her snakker vi ekte slossing, uten saanne puter aa saan), deretter 1 og 1/2 time trening til. Det gikk bedre mot slutten....det gaar liksom ann aa venne seg til aa trene, og dermed unngaa aa bli skikkelig sliten. Eller noe....

Resultat: Eg har vondt i hele kroppen....eller, det har eg selvfolgelig ikke, men i deler av hele kroppen. Eg har diverse blaamerker paa beina, ettersom Milton ikke har noe fett paa kroppen og er skikkelig hardt aa sparke paa, og eg har en hoyrearm som lagger klikkelyder og gjor vondt naar eg beveger paa den.

I tillegg har eg vondt i bukspyttkjertelen (evt. leveren) av for mye hogt blodsukker. Men det har vel strengt tatt lite aa gjore med kickboksingen......

Maal: En dag kommer eg til aa bli skikkelig god i kickboksing....en dag....og noen kommer til aa spoerre: Hvem maa eg ligge med for aa bli saa god i kickboksing? Og dette kommer til aa more meg grenselost!

Arica all over again

Eg har vert i Arica igjen! Med Milton. Det gikk for seg omtrent saann.....nei, eg kommer ikke til aa fortelle alt, men det gikk altsaa for seg omtrent saann: Torsdag, kl 1 reiste vi med buss. Det tar ca 9 timer og kan fort bli kjedelig, men naar du reiser med en kjaereste blir ingenting fort kjedelig saa det gikk bra. Vi spilte kort, snakket, saag Dog Soldiers og en annen film om slosting og et fengsel som var ganske bra og saag ut av vinduet. Eg spiste mye (er det bare meg som alltid maa spise helt usannsynlig mye naar eg reiser for eks. i en buss? Eg blir desperat! Hva skal eg gjore, vi er i en buss, vi kommer til aa do! Vi maa spise! ca saann) Eg spiste opp all maten vi hadde foer vi var kommet til El Alto. Paa veien sjedde det ikke saa mye egentlig...eg kan nevne at eg gikk paa do bare en gang, siden eg ikke liker aa gaa paa do i bussen....Ca klokken 10 eller noe var vi i Arica. Vi var selvfolgelig slitne av aa sitte i en buss hele dagen...som om det er mulig liksom....saa vi gikk og fant hotellet (som om vi har raad til hotell, det var selvfolgelig et hostel, men det var koselig og vi hadde en liten veranda med utsikt over noen koselige hus, for ikke aa glemme kabel-tv saa vi var storfornoyd). Eg maatte selvfolgelig dusje, for det er saa usannsynlig deilig aa dusje, eller aa komme ut av dusjen aa ikke bli til en is og aa kunne gaa aa legge seg uten aa torke skikkelig forst fordi det er saa varmt, og Milton maatte selvfolgelig lope ut aa kjope en veldig stor og like god (som stor) sandwich siden eg var fryktelig sulten av bare sitte i en buss og spise hele dagen. Saa saag vi paa tv og sov.....

Kl. 07.00 neste morgen
Milton er fullt paakledd, inkl. sko.

Eg: Kor skal du?

Milton: Ut aa lope. Sov du. Eg kommer tilbake om 3 kvarter - 1 time, saa spiser vi frokost.

Seinere gikk vi paa stranden. Kunne liksom ikke helt unngaa det naar stranden laag 20 min aa gaa fra hostellet, og eg hadde tatt med meg bikini og alt. Kunne heller ikke unngaa aa bli solbrent, spise 3 is men ingenting anna hele dagen og dusje en gang til. Etterpaa spiste vi fisk paa en usannsynlig fin resturant og masse mer is, og gikk paa stranden om kvelden, noe som selvfolgelig var like romantisk som paa film, og saa gikk vi tilbake til hostellet. Dette hores fryktelig tidlig ut, men tiden gaar veldig fort paa saanne plasser som Arica med en kjaereste, saa klokken var ganske seint.

Dagen etter var lordag, og vi gikk ikke paa stranden, men til sentrum og kjopte sjakk og satt i en park aa spilte. Og det var selvfolgelig perfekt varmt, som det ofte er i Arica, og saa lekte vi litt med husker og klatrestativ i en park og moette en liten jente som absolutt ikke ville leke med oss, og saa saag vi en Esso (og snakket om hvor lite sannsynlig det var at eg har jobbet paa Esso, og hvor enda mindre sannsynlig det er at eg kommer til aa gjore det igjen) og saa saag vi noen store gamle fine baater og noen pelikaner og fanget en firfirsle og masse krabber. Og gikk tilbake til hostellet og saag morsom boksing paa kabel - tven. Og saa gikk vi paa stranden om kvelden igjen, og fant kansje verdens (mest sannsynlig ikke) koseligste bar paa stranden og saa satt vi der en stund og drakk Piña Colada og eg tenkte at kansje livet ikke er saa verst, paa grensen til perfekt.

Og en stor krabbe klypte meg i fingeren saa det kom blod.

Sondag morgen, kl 09, etter aa ha vurdert aa bli i Arica for alltid, men funnet ut at vi hadde doedd av sult etter 4 dager (eg etter 4 timer sikkert) fordi vi absolutt ikke har noen penger, og derfor slaatt dette fra oss, reiste vi hjem igjen. 9 nye timer i buss. Eg spiste ikke saa mye, men sov endel og saag en film om en blond jente som reddet mange dyr som eg likte ganske godt. Og Milton sov ganske oppaa meg og lignet mye paa en liten, veldig sliten unge, og ikke fullt saa mye paa bolivias beste i kickboksing.

Det var en fantastisk tur.