Carnaval

Det er som dere kansje vet karneval i i Bolivia for tiden, i likhet med resten av Sor- Amerika. Det er faktisk helt utstyrtelig morsomt! Natt til lordag reiste vi ca 10 stk til Oruro, kor de har det nest storste karnevalet i verden. Det storste er Rio de Janeiro. Vi tok bussen kl 5 om morgenen, og kom fram kl 8. Karnevalet bestaar stort sett av tre ting:

1. Se paa folk som danser i fargerike klaer og djeveldrakter og altfor smaa kjoler som slutter ved magen. Vi satt 4-5 timer og saag paa paraden, og det var fantastisk morsomt og fantastisk. Og smaa unger som nesten ikkje kan gaa kledd opp i hoye heler og kjole...og noen i bjornekostymer, som var like breie som de var hoye. Skal legge ut noen bilder seinere....umulig aa forklare hvordan det var. Alle i Bolivia kan danse, som sagt, og paa karnevalet danser de alle de typiske dansene som finnes her. Det er ganske mange.

2. Vann. Dagene foer og etter karnevalet er en eneste stor vannkrig og ingen slipper unna. Eg toer ikkje gaa ned til sentrum fordi eg ikkje har flere reine klaer. I Oruro var det verre. Overalt kan du kjope vannballonger og pistoler og bokser med skum og alle leker vannkrig hele dagen og natten. Etter at vi hadde vert aa sett paa karnevalparaden, skiftet eg klaer og vi gjikk og spiste og etterpaa bestemte eg og Eva oss for at vi skulle kjope vannballonger og ha litt vannkrig med hverandre. Mens vi venter paa at de skal fylle ballonger kommer 5 menn som er ganske fulle. De holder oss fast og tommer botter med vann over oss. Eg var mer vaat enn torr i Oruro, noe som resulterte i en fryktelig hoste. Det er ingen naade. De kommer gjerne inn resturanten mens du spiser og spruter skum paa alle. Men det er morro. Fryktelig morro. Og det har vert sol hele tiden. Og det er muligens den beste maaten aa komme i kontakt med nye folk paa.

3. Fest. Det er om aa gjore aa vere fullest og danse mest vilt i gatene. Vi hadde ikkje hotell og maatte derfor holde oss vaakne til 8 neste morgen da bussen gikk tilbake til La Paz. Det var ca 24 timer....og litt mer...saa vi begynte aa drikke kl 4 for aa holde oss vaakne. Forst var vi paa en ganske normal pub, og kl 1 reiste vi ut paa "Sounder" som er storste discoteket i Bolivia. Det har ganske mange etasjer med ulike dansegulv og barer. Og saa spiller de ulik type musikk i alle rommene....Det var litt for vilt, saa klokka 4 gikk eg og Birte og spiste kyllig og venta paa bussen. Dette vil for alltid vere den absolutt lengste og kansje goyeste dagen i mitt liv. Og eg har aldri sovet saa godt paa en buss for.

Eg vil gjore ganske mye for at karneval blir innfort i Norge ogsaa....iallefall offentlig vannkrig.

I prosjektet mitt med ungene hadde vi karneval paa fredag, og alle ungene var utkledd. Saa gikk vi til en liten plass som ligger 15 min aa gaa fra prosjektet og hadde vannkrig der. De minste ungene var litt redd for vann, saa eg lekte med de storste i tillegg til de som jobber der. Soldatene som er vakter ved inngangen for eksempel.....det ble ganske vilt tilslutt med vannslanger og botter og flasker og eg var absolutt helt gjennomvaat naar vi var ferdige. Og saa skulle vi danse. Har bilder av dette ogsaa.

I dag og i morgen har eg fri...pluss onsdag for det er bursdagen min. Bolivia har utrolig mange festivaler og dager aa feire...og eg foler meg litt fanget i en eneste stor fest. Det gjor ikkje saa mye egentlig. Familien min har vert vekkreist siden torsdag og kommer igjen tirsdag, og Benjamin, som er en ganske sympatisk gutt paa 24 aar passer huset mens de er vekke. Han er kul, og har gitt Milton lov til aa bo i huset mens de er vekke. Dette har sine fordeler....og en bakdel:

Milton, kl 06.00 om morgenen: "Eg er vaaken og ikke trott mer.Og eg foler meg daarlig visst eg ikke gjor noe aktiviteter hver dag. Skal vi ut aa lope?"

Vel....eg kom hjem fra Oruro igaar, og hadde da ikke sovet paa mer enn 24 timer....pluss at eg drakk endel...pluss at eg er syk av for mye vann. Eg foler meg daarlig visst eg maa bevege paa meg i det hele tatt akkurat naa.

"Jajaja, mi amor, sov en halvtime til du".

Min foerste bussulykke

Eg har vert i en bussulykke....eller....det var kansje ikkje helt en ulykke.....

Eg har vert i en buss.

Det som sjedde var at plutselig, utifra ingensteder, eller en sidegate, kom en lastebil. Bussen eg satt i maatte braastoppe, noe som kom ganske braatt paa meg da eg var opptatt med aa skifte sang paa ipoden. Det kom ogsaa ganske braatt paa alle andre som var opptatt med aa se paa at eg skiftet sang paa ipoden. Eg smelte overleppa ganske hardt i den metallgreia som er over vert sete, og brukte resten av dagen paa aa glede meg over aa vere i live, samt ta paa leppa mi for aa kjenne om den fremdeles var der. Det foeltest omtrent som naar du har faatt bedovelse hos tannlegen: den kjennes ut som om leppa ikkje er der, men i virkeligheten er den dobbelt saa stor.

Dette er kansje en uke siden naa, men eg kan fremdeles kjenne det visst eg skviser ganske hardt paa overleppa mi. Det gjor eg selvfolgelig saa ofte som mulig.

Paa tide med en liten oppdatering....selv om det er lite aa oppdatere for tiden. Eg jobber fremdeles i ITEI, var i Achacachi igjen igaar. Det var greit, bortsett fra at eg sto opp klokken 5 om morgenen og derfor ikkje var helt pigg og holdt paa aa sovne ganske hele tiden. Dette har endaa ikkje gitt seg siden eg heller ikkje sov mye natt til i dag. Eg vil si naermere ingenting. Men det var koselig aa se folk igjen. Ellers jobber eg ogsaa i Virgen de Fatima, med ungene mine, 15 for tiden: Albaro (2aar), Marcus (2), Ever Alexis (2), Sergiou (2), Moises (3), Maria Guadalupe (3), David (4), Nayra (3), Rakel (5), Carmenrosa (5), Maria Luz (7), Luis (12), Henry (12), Carmen (12) og Charo (13). Saa vet dere hvem de er. Det er ogsaa kommet ei ny jente der, som jobber som voluntor, og det gjor det litt lettere aa leke med ungene. Pluss Jose som kommer hver tirsdag, torsdag og lordag og gjor alle ting som vi jenter ikkje klarer. Med andre ord: ikkje saa mye. Men han er hyggelig. Eg foler meg veldig som en mamma, som om eg vet hvordan det foles, naar eg oppdager at eg har laert 100 triks om hvordan faa en unge til aa slutte aa grine, samt at eg kan vaske kopper og fat i en imponerende fart med 5 unger henge rundt for "aa hjelpe".

Borsett fra aa jobbe, som eg gjor fra 10 til 7 hver dag unntatt i helgene, henger eg mye med Milton. No naar eg faktisk har begynt aa forstaa store deler av det han sier, har eg og funnet ut at han er fryktelig morsom. Det skader jo ikkje akkurat forholdet. Eg har endaa ikkje mott mora hans, men eg har hort henne skrike til han i telefonen, saa eg gleder meg. Vi spiser sjokolade, drikker ol, spiller biljard og Tekken og kickbokser. Eg er stolt over at eg faktisk gjor store framskritt paa kickboksingen. Han spoer stadig om naar vi skal sloss, men eg foler liksom at eg aldri kommer til aa naa helt opp paa det nivaaet. I tillegg vil han danse, noe eg ikkje kan. Eg trodde lenge det var en myte at alle i Sor-Amerika kan danse salsa, men det er det visst ikkje. Milton har aldri laert aa danse salsa, han bare kan det! De er fodt med salsadansefotter paa fottene. Snart gaar eg tom for unnskyldninger, saa visst noen kan hjelpe.....

Eg og Annika planlegger bursdagene vaare, siden hun har den 2. mars, og vi tenker paa aa ha et ganske stort party i huset der eg bor. Dukkehuset. Vertsmoren min har litt tatt over de planene, saa vi faar se hvordan de gaar. Siden eg og Annika ikkje har saa mange venner her, feirer vertssosteren min med oss, og sorger for aa fylle opp huset med sine venner. Hun blir 16. Dette blir bra! Dere er alle invitert :)

Ellers prover eg aa komme inn paa UiB, sosialantropologi. Dette burde gaa greit, verre er det aa skaffe seg plass aa bo. Eg vil bo aleine, sentralt, og uten aa dele kjokken og bad. For under 4000. Dette er saa og si umulig, men eg har funnet et par plasser, noen som gir meg haap. Visst noen vet noe....send en mail. Takker. Eg savner dere alle...eller...siden bloggen er open for alle, kan eg ikkje love noe, men eg savner dere...dere vet hvem der er. Og eg gleder meg faktisk til aa komme hjem, selv om eg og alle andre egentlig er overbevist om at eg aldri kommer til aa dra tilbake til Norge.

Forresten er det veldig sol her akkurat no og sommerfolelse og lordag og fri og is og verdens beste ol og pizza paa verdens koseligste bar seinere ikveld, og no skal eg mote Milton og Adela og Nirvado og gaa ein plass eg ikkje veit kor e for eg kunne ikkje heilt skjonne ka dei meinte. Kan livet bli bedre?! Ja, det kan det :D Eg gleder meg!

"......og pappa var uten klaer, men mamma hadde klaer paa og de kranglet, og saa sa pappa "Hent en kniv til meg!", og eg grein og grein, men eg maatte hente kniven. Og saa kranglet de......"

Carmenrosa, 5 aar, fra prosjektet mitt, som normalt aldri snakker med noen og er veldig sjenert, har den siste uken fortalt meg mye om tiden foer hun kom til Virgen de Fatima.