Copacabana

Leste nettopp Marius sin post om paasken og tenkte det naa ville vere paa sin plass aa fortelle om mine paaskeopplevelser. Eg har ikke spist paaskeegg eller noe annet paaskete, ikke vert i kirken og ikke pyntet huset med smaa kyllinger paa ispinneski. Eg har derimot:

*Gaatt fra La Paz til Copacabana.

Dette er en ting folk her (ikke alle, men hundrevis) gjor ver paaske, for aa gaa i kirken i Copacabana og be til Gud og Virgen de Copacabana. Slik opplevde eg det:

Vi startet onsdag kveld klokken 22.00. Vi er: meg, Milton, Adela, Nirvardo (min tidligere kickboksingtrener), Ricky, Roberto, Kelly (og venninna hennes, men hun gav opp og reiste hjem naar vi var kommet halveis) og Flavio. Eva og noen til skulle gaa med oss, men vi mistet dem paa veien. Moette dem igjen saann av og til.

Saa begynte vi aa gaa. Ikke saa mye aa fortelle fra selve gaaingen egentlig....vi gikk...og gikk....og gikk...veien var asfalt og helt streit, saa en ble liksom ikke sliten heller. Etter 4 timer, altsaa kl. 02.00 om natta var den foerste pausen. Vi slo oss ned i en av de mange teltene som var satt opp langs veien (der de ogsaa selte mat og drikke) og sov 30 min. Dvs...saa godt det gaar ann aa sove naar det er fryktelig kaldt, paa en bakke som er ganske hard, i et telt med masse fremmede mennesker. I tillegg delte eg og Milton sovepose.

Saa forsatte vi. Fremdeles streite veien, ikke saa mye aa bli sliten av, men fryktelig tungt for beina. Men fremdeles koste vi oss. Hoppa litt rundt, var store i kjeften om hvor lett dette skulle bli osv. Det var ganske fint aa bare gaa "litt" saann ute i natten under stjernene med Milton og alle vennene mine og snakke om ingenting og tenke at "her er det jammen ganske fint om natten". Men dette var jo fremdeles i begynnelsen. Naar vi kom fram til det neste stoppet, kl. 09.00 om morgenen, etter aa ha gaatt hele natten (6 timer) med en eneste 5 min pause for aa stikke hull paa vannblemmene, skjonte vi at dette kom til aa bli hardt. Eg hadde ganske store vannblemmer paa fottene, og det var jo ikke saa mye aa gjore med det, i tillegg til at beina mine var i umenneskelige smerter. Det hadde jo vert lurt aa sove litt siden vi ikke hadde sovet mye, men med de beina klarte eg ikke gjore noe annet enn aa spise en sjokolade. Smertene tok rett og slett vekk all lyst til aa baade sove og spise....bortsettfra spise sjokolade selvfolgelig. Det var ogsaa paa dette tidspunktet Kellys venninne tok bussen hjem. Likevel var eg glad. Vi hadde naadd morgenen og den neste campen, og det var tross alt koselig aa kunne sitte i gresset og prate. Liksom litt saann speiderstemning med alle teltene aa saann.

Kl. 10.30 forsatte vi. Smertene i beina hadde gitt seg litt, selv om eg fremdeles haltet pga. vannblemmene...eg var ikke den eneste.....Det var sol og dag, noe som var ganske opploftende etter alt morke og den kalde natta. Og ganske fin natur. Vi hadde tatt av fra asfaltveien og gikk naa paa en grusvei oppe i fjellet blant smaa gaarder og alle dyrene som bodde der. Det var 4 timer til neste camp. Etter 2 timer kunne eg ikke gaa mer. Det var selvfolgelig ikke et alternativ, siden eg heller ikke ville bli forlatt i fjellet (det var ingen buss til la Paz der) blant mordere (2 folk ble nettopp funnet drept der oppe). De andre (bortesett fra meg og Milton) hadde gjort dette foer, og kunne visst gaa veldig fort i fjellet, saa vi ble enige om aa moetest ved neste camp: Huarina. Vi naadde Huarina, ikke saa veldig lenge etter de andre, men aldri i mitt liv har eg kunne forestilt meg at det gaar ann aa ha saa vondt i noen bein. Eg kunne ikke staa stille og var helt paa graaten. "Cruz Roja", sier Adela, nokker mot meg og ser paa de andre som om eg var paa vei til gravplassen. Roede Kors! Roede Kors hadde telt i hver camp, og gav gratis hjelp til alle som trengte det. Det var mange. Her moette vi verdens mest sympatiske Roede Kors gutt. Han syr meg sammen igjen (heller ikke en helt smertefri operasjon, men tross alt ikke saa smertefult som aa la vere, vannblemmene mine er naa blitt til saar) og gir meg massaje over hele beina med olje aa alt mulig. Etterpaa klarer vi alle aa spise litt, og eg foeler at det nesten er mulig at eg kommer fram i live, og uten aa ha amputert mine egne bein. Heldigvis skal vi ikke gaa mer paa en stund. Eg, Milton og Flavio tar bussen til Taquina (de andre gaar, det er ca 4 timer, men eg klarer ikke mer i det oyeblikket), der kan vi sove litt (endelig! det er forste gang siden....lenge), spille sjakk og spise sjokolade. Vi sover i Roede Kors teltet, og de andre kommer ca kl. 21.00 om kvelden. Da har hele dognet mitt blitt snudd, og eg foeler at det er 2 om natta. Eg sover noenlunde godt til tross for regn og kulde, og kl. 07.00 neste morgen er vi klare til aa fortsette, etter frokost.

Veien er annerledes fra her, forteller Adela. Vi skal opp et fjell, ned et fjell, opp et til og ned i gjen. Og saa er vi der. 8 timer. (Det er selvfolgelig ikke helt sant, vi maa gaa et stykke etter det andre fjellet ogsaa, og det er 10 timer). Beina mine er nesten greie igjen....eller....eg kan jo ikke huske hvordan det var foer eg begynte aa gaa, men det foeles greit. Vi begynner aa "klatre" , og etter to timer naar vi toppen. Ganske tungt....helt forferdelig tungt....men eg er lykkelig over at smertene saa og si er over, saa det merkes ikke saa godt. Nedover gaar det lett og vi har pauser ofte og spiser gele og er glad for at det er litt varmt og litt sol og snakker om morsomme ting. Eg vegrer meg for aa gaa paa do....siden doen ikke er en do, men et hull i bakken, eller rett og slett bare bakke....Vi spiser is som smaker jord og er laget av fjellvann og drikker alle mulige rare bruser og drikker som en kan kjoepe langs veien. Alt bortsett fra vann finnes. Dette kan nesten minne litt om klassefjellturer paa barneskolen, men det er det selvfolgelig ikke. Adela og Nirvardo insisterer paa at vi skal gaa sammen og dytter meg og Milton forann seg. "Vi kan ikke la dere gaa bakerst, da kommer dere aldri fram", sier de, og vi proever aa gaa saa fort det lar seg gjore. Selv om eg foretrekker aa vere sliten av bakker, istedenfor aa ha vondt av den harde, flate veien i Altiplano, er det ikke goy aa vere saa sliten saa en nesten besvimer.

Kl. 17.30 kommer vi fram til Copacabana. Beina gjor vondt igjen, men eg er saa glad det gaar ann aa vere. 2 hele dogn paa veien. 24 timer rein gaaing! En ganske stor personlig seier om eg faar si det. For en bragd! Vi gaar aa ser paa kirken, som er ganske fin, prover aa finne et rom vi slipper aa dele (eg og Milton altsaa, de andre har vi mistet, Adela og Nirvardo reiser hjem til La Paz samme kveld), og spiser fisk. Tilslutt finner vi et rom, og sover ganske godt og mye til neste dag, da vi reiser hjem igjen.

Eg lovte meg selv og ikke minst mine bein, at eg aldri maa finne paa aa gaa saa mye igjen....saa kom eg paa at om to uker skal eg gjore akkurat det. Betyr dette at eg liker aa gaa? (eg og Milton diskuterte dette og kom fram til at det heller betyr at eg har vanskelig for aa si nei til saanne morsomme, rare utfordringer). Det var en fin tur tross alt, et lite eventyr, med mine bolivianske venner. Kommer aldri til aa glemme denne paasken. Og eg kommer aldri mer til aa klage over at eg er sliten eller har vondt i beina aa saann...isaafall kan dere minne meg paa dette.